As the Wars Go By

Excerpts from Goat-Swamp Street Seven o’Clock, a perspective from 1930s Oslo to Seattle in 2015.

Hvordan å evakuere / How to evacuate

Odd Hauge
Seattle, Wash.

I was upset; dad woke me up early in the morning—much too early. This was unheard of; he would not think of waking me up when I was on my best behavior. However, a new mood hung in the air; it could be cut with a knife. We were gathered at the most bomb-proof place in the apartment, far away from the windows. Up to then I knew nothing of war, but lesson one was learned quickly; it was like taking lessons in high voltage from an electric fence.

The Germans were close to Oslo, and we had to move fast. We ended up on a train to Kristiansand—my mother came from there. German soldiers watched as the train left. Mom said they were leering at us because we were so afraid. Did she ever hate it! I never noticed because I was busy with the train. We were going to ride a train!

Dad had “something to take care of,” so my mom and aunt were in charge. I was oldest of three brothers, loved trains, and let the grown-ups handle the panic.

It is sporting to strafe steam trains and puncture the boiler. Fortunately, it was electric to Nelaug, where the iron horse stomped at the bit, all steamed and ready to go.

Every time the conductor came by, mom begged him to halt the train in a tunnel so that we could rest “them nerves.” However, mom had no vote on the railroad, so in spite of nerves NSB kept on schedule.

A rumor that Kristiansand was “leveled to the ground” wafted through the train, and then we were no longer going to Kristiansand, but to Eide. We transferred to another train and later to a taxi. The driver kindly gave us a lift to Eide, a place between Grimstad and Lillesand, where my dad’s parents had a small farm. The taxi continued to, of all places, Kristiansand!

When the nerves were sufficiently calm, we continued to Kristiansand, which fortunately wasn’t entirely razed. Downtown, the spire had been shot off the church, and just across the fence from grandpa’s soap factory, they had bombed a house and killed a family.

A bird feeder hung at an odd angle outside the kitchen window, but no one was home to feed the birds. Stukas and hobnailed boots can make your heart beat faster in the moment, but a bird feeder askew weighs on it for a lifetime.

During air raids we hid in the basement of the factory. Nervously, we waited the danger out. Perhaps it would be more calming for the nerves if we evacuated to “Star Island,” where grandpa had a small farm between rocks. Many in the family vacationed in this paradise where mom’s dad hailed from—Norway’s southernmost inhabited island.

Officially, the island is “Skjernøy,” but this was not brought up until years later—under protest by those of us who love stars. We expected a peaceful stay, far away from wars and everything unpleasant. However, it was not easy to get away from the Germans. What they wanted with it I did not know, but they soon chased us away. Along with permanent residents, nerves, and suitcases we boarded a vessel named Alfa.

Mom reported the evacuation in the house journal. With tidy penmanship she wrote:

“Saturday June 7 we arrived at Omland, from there with the mail man to Bergsdal dock in beautiful weather.

“Tuesday curfew between 21-9. The same evening there was a school of mackerel at Våa. A festive sight, but regrettably the curfew meant that it could not be trapped.

“Wednesday June 11 we went to mail a letter. On the way home we heard that all of Star Island, Omland, and Tregde would be evacuated Sunday evening. When we came home the phone kept ringing so it was impossible to make a call. People come and go and there is talk and planning. Old and sick must go to homes for elderly or hospitals. Food, bedding, and clothes are packed for children and grown ups. How can one bring all the livestock? Confusion, despair, and the bitter seriousness of life characterize everyone.

“The deputy sheriff arrives and notes the addresses of those who have found a place and promises to find one for those who haven’t. He says that the evacuation will last 4-6 weeks, the houses must be locked, and the sheriff will seal them Sunday evening. The reason for the evacuation is due to sharp-shooting exercises.

“Thursday June 12. In the morning we begin packing and tidying. Halvdan and Reidar carry this and that. Bedding, food, and clothes are taken. Curtains are taken down.

“At ten thirty, Alfa, a diesel-powered vessel from the Barge-Company in Kristianssand, arrives. Dad was aboard and took overall command.
“Word was passed around the island that if anyone wanted to go with us to Kristianssand, they could, and a number of families there had available housing. But as most of them had livestock, it was relatively few that could go with us.

“Dad left the house last, making sure that all latches and all doors locked. The weather was beautiful with a northwest breeze.

“Many people were at the dock. Still, only a few had left. Most were going to wait until Saturday. We swung by the dock at Farestad to pick up some folks and freight before Alfa chugged along at full speed. Bergsdalen was locked and deserted, soon all houses were to be locked, and Star Island would lie desolate and empty—an almost impossible thought for us who love the smiling island!

“A last wistful farewell with the dear hummocks and mounds, and one big wish:

“See you later!”

Remarkably, my mom managed to write this without her hand shaking. But as soon as we got back to Kristianssand, there were new opportunities to test the nerves.

The tests continued there until mom was convinced that we might as well evacuate back to Oslo.

---

Egentlig var jeg litt fornærmet, far vekket meg tidlig om morgenen—altfor tidlig. Det var uhørt, han ville ikke drømme om å vekke meg når jeg ikke syndet, imidlertid lå det en ny stemning i luften, den kunne skjæres med kniv. Vi ble samlet på den mest bombesikre plassen i leiligheten, lengst mulig vekk fra vinduene. Inntil da ante jeg ikke hva krig var, men det gikk fort å lære om det, det var som å bli undervist i høyspent strøm av et elektrisk gjerde.

Med tyskerene på vei inn i Oslo måtte det handles raskt. Vi havnet på toget til Kristiansand, min mor er nemlig derfra. Tyske soldater stod på perrongen da toget gikk. Mor fortalte at de flirte av oss som var så redde. Å du store, som hun hate det. Selv la jeg ikke merke til det for jeg var opptatt av toget. Vi skulle kjøre med tog!

Far hadde “noe som måtte ordnes,” så mor og moster stod for fluktprogrammet. Jeg var eldst av tre brødre, elsket tog og lot de voksne ta hånd om panikken.

Det er sport i å streife tog og punktere kjelen på et damplokomotiv. Det var heldivis elektrisk til Nelaug, hvor jernhesten ventet utålmodig med dampen oppe.

Hver gang konduktøren kom forbi, tryglet mor ham om at vi skulle stoppe i en tunnel så vi kunne “hvile nervane.” Mor hadde imidlertid ikke stemmerett på jernbanen, så tross nerver holdt NSB ruten.

Det gikk rykte om at “Kristiansand va’ jevna med jorda” på toget. Da det nådde mors ører, skulle vi ikke lenger til Kristiansand, men til Eide. Vi kom oss over på Grimstadbanen, og dernest i en drosje Sjåføren var grei og tok oss med til Eide, et sted mellom Lillesand og Grimstad, hvor farfar og farmor hadde en liten gård. Drosjen skulle videre til, av alle steder, Kristiansand!

Da nervene var tilstrekkelig uthvilte, fortsatte vi til Kristiansand, som heldigvis ikke var helt utslettet. Nede i byen hadde kirketårnet blitt skutt bort, og rett over gjerdet fra morfars såpefabrikk hadde de bombet et hus og drept en familie.

Et fuglebrett hang på halv tolv utenfor kjøkkenvinduet, men det var ingen hjemme til å mate fuglene. Stukafly og jernbbeslåtte støvler får hjertet til å slå raskere i øyeblikket, mens et fuglebrett på halv tolv tynger på livstid.

Under flyalarmer gjemte vi oss i fabrikkjelleren. Nervøst ventet vi der til faren var over. Kanskje det ville være mer beroligende for nervene om vi evakuerte til Stjernøya, morfar hadde en liten gård mellom knattene der. Mange i familien tilbrakte ferien i dette paradiset hvor morfar kom fra—Norges syd­ligste bebodde øy.

Offisielt heter øya Skjernøy, men dette ble brakt på det rene først mange år senere, under protest fra oss som er glad i stjerner. Vi belaget oss på et fredelig opphold, langt vekk fra krig og alt ubehagelig. Imidlertid var det ikke lett å komme seg unna tyskerne. Hva de egentlig ville med øya visste jeg ikke, men de jagde oss snart derfra. Sammen med fastboende, nerver og kufferter gikk vi ombord i en skøyte som het Alfa.

Mor rapporterte evakueringen i hytteboken. Med tidens skjønnskrift står det skrevet:

“Lørdag 7 juni kom vi til Omland, derfra med postmannen til Bergsdal brygge i herlig vær.

“Tirsdag portforbud mellom kl. 21-9. Samme kveld var det makrellstim på Våa. Et festlig syn, men dessverre bevirket portforbud at det ikke kunne stenges.

“Onsdag 11 juni 1941 var vi for å poste brev. På hjemveien får vi høre at hele Stjernøen, Omland og Tregde skal evakueres søndag kveld. Da vi kom hjem til Bergsdalen, kimte telefonen så det var umulig å få ringt. Folk kommer og går og der prates og planlegges. Gamle og syke må bringes til gamlehjem og sykehus. Mat, sengklær og gangklær pakkes til barn og voksne. Hvordan skal man få med alle husdyr? Forvirring og fortvilelse og livets bitreste alvor preger menneskene.

“Lensmannsbetjenten kommer ut og noterer opp adressene til dem som har skaffet seg selv plass samt lover å skaffe plass til dem som ikke har. Han meddeler at evakueringen skal vare 4-6 uker, husene skal låses og blir forseglet av lensmannen søndag kveld. Grunnen til evakueringen skyldes skarpskytingsøvelser.

“Torsdag 12. juni. Allerede tidlig fra morgenen begynner vi å pakke og rydde. Halvdan of Reidar bærer og bærer. Sengklær, mat og klær skal medbringes. Gardiner tas ned.

“Kl. ½ 11 kommer Alfa en stor motorskøyte fra Lekterkompaniet i Kristianssand. Far var med og overtok nu kommandoen over det hele.

“Bud hadde gått rundt øya at hvis nogen vilde være med til Kristianssand kunde de bli med oss på skøyta, og en flerhet av familier der hadde hus til disposisjon. Men da de aller fleste hadde husdyr, var det forholdsvis få som kunde bli med oss.

“Far forlot huset sist og kjendte efter at alle hasper var på og alle dører låst. Været var strålende med frisk nordvestvind.

“På bryggen var der mange folk. Ennu var det få som var dratt avgårde. De fleste skulde vente til lørdagen. Vi gjorde en sving innom bryggen på Farestad for å hente folk og gods, og så tøffet Alfa utover for full spid. Bergsdalen låst og forladt, snart skulde alle hus stå lukket, og Stjernøen ligge øde og tom—en nesten utenkelig tanke for alle oss som elsker den smilende ø!

“Et siste vemodig farvel med de kjære knause og knatter, og et eneste stort ønske:

“På gjensyn!”

Mor greidde merkelig nok å skrive dette uten å skjelve på hånden. Men såsnart vi kom tilbake til Kristianssand, ble det nye anledninger til å sette nervene på prøve.

Prøvene fortsatte der inntil mor hadde forvisset seg om at vi kunne like godt evakuere tilbake til Oslo.

This article originally appeared in the Jan. 8, 2016, issue of the Norwegian American Weekly. To subscribe, visit SUBSCRIBE or call us at (206) 784-4617.