The King of Norway’s New Year’s speech / H.M. Kongens nyttårstale 2016

Photo: Jørgen Gomnæs / The Royal Court
The royal couple, Queen Sonja and King Harald.

Translated by Finn Roed
West Bloomfield, Mich.

Original text in Norwegian follows.

Last summer we had a special tree in the Palace Park. We called it the Wishing Tree. People visiting the park were invited to hang up their hopes and wishes for Norway and the world.

Throughout the summer, peoples’ wishes waved in the wind. Steadily more were added. The branches on the old tree hung heavily with the hopes of children and adults, young and old, Norwegians and foreign tourists.

For me, it was satisfying to see so many of the wishes that the people expressed melted together with my own hopes for our country and the future.

2016 became an adventure-rich year for us, filled with gratefulness. In connection with our 25th anniversary as a royal couple, we experienced Norwegian hospitality and warmth at its very best through meetings with people on the anniversary journey along the coast and at the many garden parties that had been arranged. The Queen and I want to warmly thank you for all good memories that were shaped through this special year. One of my primary wishes is that we can meet each other in freedom without fear and restraint, without fences, which create distance. That is one of the most important values in our Norwegian, open society.

On one of the slips of paper a child had written to the Wishing Tree:

“I wish that all will be kind to themselves.”

That I think was a wise wish. Many experience that much is demanded of them so that they become emotionally and physically worn out. But my impression is that many of the demands are also ones we put on ourselves. We struggle with the idea that we are simply inadequate.

The most important for us people, I believe, is to feel that there is use for us. To feel useful, and to accomplish a good day’s work. Many who experience being outside of the working life, perhaps recognize this.

This year we have noted the 50th anniversary of finding oil on the Norwegian continental shelf—with all the prosperity that that has created for Norway. At the same time, many have noticed, even within this affluence, many have lost their jobs.

I am impressed at all the willingness for new thinking and new protocols, which I have seen and heard about this year.

One of my wishes is that we will see and embrace all the human resources in our country, so that all can feel that they can contribute and that they can recognize themselves and feel useful—regardless of age, sex, ethnicity, and functional ability.

Another wish on the Tree was written by a girl and a boy together.

“I hope that we will make it safe for women to live in Norway—and that we don’t have to ask about this several times,” they said.

Our society shall be safe for all, especially we must work to make sure that the most vulnerable and most exposed are protected as much as possible. In 2015, the world’s leaders set up new guidelines to shape a better world. One of the guidelines concerns fighting violence against women and children. In this area, Norway acknowledged that we must make an extra effort in our own country. If we are going to shape a safe society for all, it is important that we give a description in words of what is happening, and we rely on those who can help with decisive actions.

Oppland County had 4th-7th grades in the primary school complete an assignment to write a letter to the King, which I later read. A girl had written in her letter to me:

“It is important to hang on to traditions from the past, so they are not packed together and placed in a dusty drawer.”

A tree is a fine example of this. The roots are inheritance and traditions. The tree above ground is constantly subjected to pressures, which require care through changing times and life conditions. As long as the tree lives, the roots dig themselves slowly deeper and deeper down.

Norway has many traditions, both religious and culturally determined. Many of them are connected to the Christmas season. As of tomorrow—January 1, 2017—the church is formally separated from the state. At the same time, we recognize that it is 500 years since the Reformation, which became of great importance for the whole society’s development. It is important to be aware of our roots—and to give new generations the ability to understand the references in our culture. That includes our history, religious traditions, anecdotes, myths, fairy tales, music, and visual art.

In every culture, in every land, knowledge of this inheritance helps to make us more whole as people. It is a treasure to help us to know that we belong to a place, and that we do not live in a vacuum, and that we have been affected and inspired by the same sources as the people who came before us.

This we experienced last year when we invited multi-religious guests to the Palace. We shared thoughts, expressions, and food from different religious treasure chests. We came closer and understood each other better.

It is my hope that we also, in a time with new impulses coming from the outside, will give space to go inside to our own treasure chamber and make the contents alive for ourselves and each other. My experience is that by being secure in awareness of our own inheritance, we can easily meet others with an open mind.

The Queen and I were reminded of our mooring during the jubilee church service in Nidarosdomen, June 23, which marked the 25th anniversary since we were blessed there. To have God’s blessing over our union—and to kneel where both my father and grandfather earlier had received the same blessing—was felt as a great strength.

Young people express the wish for stability, for their presence to be accepted, for quiet and good conversations. It has always been demanding to be young. But I generally empathize with the young today, who have so many choices and so much more pressure than was the case just one or two generations ago.

In the midst of this, I am deeply impressed with the young people. You are examples for us older people who have not managed to engage ourselves enough in modern themes, such as our environment and the equal distribution of our bounty. Many of the slips on the Wishing Tree—especially from young people—express hope for less pollution and a better climate. The social consciousness and awareness that I meet in many of you who are young today make me very optimistic about the future.

One of the finest thoughts that I have heard in the past year came from a policeman who works with youth who are in trouble. The conversation between him and one of the youths in Dagsrevyen last fall. The young man said that the policeman must only be dreaming when he said that a change for him and his buddies was possible.

The policeman answered:

“Perhaps so. But my dream starts with you.” Then the boy became quiet.

My dream for you.

If we have good dreams for each other, if we will each other well—magic can happen. It is better for us to contribute, so that others can have it well, both in our milieu in Norway and as world citizens. A special thank you I direct to all of you who are in service outside of the country and perhaps miss family and friends tonight.

Thank you for the contributions you make through diplomatic and humanitarian organizations, through the police and the Armed Services—for peace, stability, health, and safety of our fellow human beings.

Dear all,

Both the Queen and I will turn 80 in the coming year. For us, it is a little unreal. As so many elderly have experienced before us, one seldom feels as old as the number reveals. It gives us great pleasure to meet so many people who make impressions on us, who give us new ideas, who give us glimpses of the new Norway—with its possibilities and challenges. People, we hope and believe, will manage to build the country much further on values such as loyalty, fellowship, and generosity. People who will embed our society with good energies and deep knowledge.

Life has taught me that what is most important for us human beings does not change so very much over time. We need someone who cares for us. We need to be needed. We need to be seen—and recognized—for whom we are. We need someone who has time to listen and to be present. We need to know that we were created for something and someone beyond ourselves.

Therefore, I am glad that this piece of paper blew on the outside of a branch of the Wishing Tree:

“I wish for a Norway which is rich in its diversity with a capacity to love its neighbors, where one can be as one is. A country with pure freedom.”

In the New Year, I hope Norway, Europe, and the world can be characterized by this:

That we, who share this earth, acknowledge that we first and foremost are fellow human beings.

That we manage to join together to work for a healthier world.

That we choose to fight evil with good.

And from the Wishing Tree in the Palace Park comes the very last hope:

“That all the wishes on the Tree must be fulfilled.”

Happy new year!


Original text from Kongehuset.no

I sommer hadde vi et helt spesielt tre i Slottsparken. Vi kalte det Ønsketreet. Der ble mennesker som besøkte parken invitert til å henge opp sine håp og ønsker for Norge og verden.

Gjennom hele sommeren blafret folks ønsker i vinden. Stadig flere kom til. Grenene på det gamle treet hang tungt av håpene til barn og voksne, unge og eldre, nordmenn og utenlandske turister.

For meg var det fint å se at mange av de ønskene som folket uttrykte falt godt sammen med mine egne håp og ønsker for landet vårt og fremtiden.

2016 ble et opplevelsesrikt år fylt av takknemlighet for oss. I anledning vårt 25-årsjubileum som kongepar opplevde vi norsk gjestfrihet og varme på sitt aller beste—gjennom møter med mennesker på jubileumsreisen langs kysten, og på de mange hagefestene som ble arrangert.
Dronningen og jeg vil takke varmt for alle gode minner som er skapt gjennom dette spesielle året. Et av mine største ønsker er at vi skal kunne fortsette å møte hverandre i frihet, uten frykt og stengsler, uten gjerder som skaper avstand. Det er en av de viktigste verdiene i vårt norske, åpne samfunn.

På en av lappene et barn hadde skrevet til Ønsketreet, sto det:

«Jeg ønsker at alle blir litt snillere mot seg selv.»

Det synes jeg var et klokt ønske. Mange opplever at det stilles så store krav til dem at de blir psykisk og fysisk utslitte. Men mitt inntrykk er at mange av kravene også stilles av oss selv. Vi sliter oss rett og slett ut ved å tenke på at vi ikke strekker til.

Noe av det aller viktigste for oss mennesker tror jeg er å få føle at det er bruk for oss. Å få føle seg nyttig, å få utrette et godt dagsverk. Mange som opplever å stå utenfor arbeidslivet, kjenner seg nok igjen i dette.

I år har vi markert 50-årsjubileet for funnet av olje på norsk sokkel—med all den velstanden det har skapt for Norge. Samtidig har mange nettopp innen denne næringen mistet jobben sin.

Jeg er imponert over all den viljen til nytenkning og omstilling som jeg har sett og hørt om dette året.

Et av mine ønsker er at vi skal klare å se og favne alle de menneskelige ressursene i landet vårt. At alle kan føle at de bidrar og kjenner seg nyttige—uavhengig av alder, kjønn, etnisitet eller funksjonsevne.

Et annet ønske på treet var skrevet av en jente og en gutt sammen.

«Jeg ønsker at vi gjør det trygt for kvinner å bo i Norge—og at vi må få slippe å be om dette flere ganger», sto det.

Samfunnet vårt skal være trygt for alle. Spesielt må vi arbeide for at de mest sårbare og utsatte beskyttes best mulig. I 2015 vedtok verdens ledere de nye bærekraftmålene for å skape en bedre verden. Et av målene handler om å bekjempe vold mot kvinner og barn. På dette området erkjente Norge at vi må gjøre en ekstra innsats i vårt eget land. Skal vi klare å skape et trygt samfunn for alle, er det viktig at det blir satt ord på det som foregår, og at de som har mulighet til å hjelpe, er kloke lyttere med sterk handlekraft.

I Oppland fylke hadde 4.-7. trinn på grunnskolene en oppgave der de skulle skrive brev til Kongen, som jeg senere fikk lese. En jente hadde skrevet i sitt brev til meg: «Det er viktig å holde på tradisjonene fra gammelt av, så de ikke blir pakket sammen og lagt i en støvete skuff».

Et tre er et fint bilde på dette. Røttene er arv og tradisjoner. Treet over bakken utsettes stadig for påvirkning som krever vedlikehold gjennom skiftende årstider og livsstadier. Så lenge treet lever, graver røttene seg sakte dypere og dypere ned.

I Norge er mange tradisjoner både religiøst og kulturelt betinget. Flere av dem er knyttet til julehøytiden vi akkurat har feiret. Fra i morgen—1. januar 2017—er Kirken formelt atskilt fra staten. Samtidig markerer vi at det er 500 år siden reformasjonen, som fikk stor betydning for hele samfunnsutviklingen. Det er viktig å være røttene våre bevisst—og gi nye generasjoner mulighet til å forstå referansene i kulturen vår. Det handler både om historie, religiøse tradisjoner og fortellinger, myter, eventyr, musikk og billedkunst.

I enhver kultur, i ethvert land, er kjenn­skap til denne arven med på å gjøre oss helere som mennesker. Det er en rikdom som hjelper oss til å kjenne at vi hører til et sted og ikke lever i et vakuum. At vi har blitt påvirket og inspirert av de samme kildene som mennesker som har levd før oss.

Dette opplevde vi da vi i fjor inviterte til flerreligiøst gjestebud på Slottet. Da vi delte tanker, kulturuttrykk og mat fra ulike religiøse skattkister, kom vi nærmere hver­andre og forsto hverandre bedre.

Det er mitt håp at vi også i en tid med stadig nye impulser utenfra gir plass til å gå inn i vårt eget skattkammer og gjøre innholdet levende, for oss selv og hverandre. Min erfaring er at ved å stå trygg i bevisstheten om egen arv, kan man lettere møte andre med et åpent sinn.

Dronningen og jeg ble minnet om vår forankring under jubileumsgudstjenesten i Nidarosdomen 23. juni—som markerte at det var 25 år siden vi ble signet nettopp der. Det å få Guds velsignelse over gjerningen vår—og å få knele ned der hvor både min far og farfar tidligere hadde mottatt den samme velsignelsen, opplevdes som en stor styrke.

Ungdom gir uttrykk for at de ønsker stabilitet, tilstedeværelse, ro og gode samtaler. Det har til alle tider vært utfordrende å være ungdom. Men jeg føler oppriktig med unge i dag som står overfor så mange flere valg og så mye mer ytre påvirkning og press enn det som var tilfellet for bare én til to generasjoner siden.

Midt i dette er jeg dypt imponert over mange unge. Dere er forbilder for oss eldre som ikke har klart å engasjere oss nok i temaer som miljø og fordeling av godene. Mange av lappene på Ønsketreet—spesielt fra de yngste—uttrykker håp om mindre søppel og bedre klima. Den sosiale bevisstheten og samvittigheten jeg møter hos mange av dere som er unge i dag, gjør meg svært optimistisk med tanke på fremtiden.

Et av de fineste ønskene jeg har hørt uttrykt gjennom året som har gått, kom fra en politimann som jobber med ungdom i trøbbel. Samtalen mellom ham og en av ungdommene ble gjengitt i Dagsrevyen i høst. Da den unge gutten mente politimannen bare drømte når han trodde på en endring for ham og kameratene, svarte politimannen:

«Kanskje det. Men min drøm starter med deg.» Da ble gutten stille.

Min drøm for deg.

Hvis vi har gode drømmer for hverandre, hvis vi vil hverandre vel—da kan mye magisk skje. Det er godt for oss å bidra til at andre kan ha det bra. Både i nærmiljøet vårt, i Norge og som verdensborgere. En spesiell takk vil jeg i kveld rette til alle dere som er i tjeneste utenfor landet—og som kanskje savner familie og nære venner akkurat i kveld.

Takk for den innsatsen dere gjør gjennom diplomati og humanitære organisasjoner, gjennom politiet og forsvaret—for fred, stabilitet, helse og trygghet for medmennesker.

Kjære alle sammen,

Både Dronningen og jeg fyller 80 nå i dette året vi går inn i. For oss er det litt uvirkelig. Som så mange eldre har erfart før oss, føler man seg jo sjelden så gammel som tallet tilsier. Det gir oss stor glede å få møte så mange mennesker som gjør inntrykk på oss, som gir oss nye ideer, som gir oss bildet av det nye Norge—med sine muligheter og utfordringer. Mennesker vi håper og tror skal klare å bygge landet videre på verdier som tillit, fellesskap og raushet. Mennesker som vil prege samfunnet vårt med sine gode krefter og store kunnskap.

Livet har lært meg at det som er viktigst for oss mennesker ikke forandres så veldig mye gjennom tidene. Vi trenger noen som bryr seg om oss. Vi trenger at det er bruk for oss. Vi trenger å bli sett—og anerkjent—for den vi er. Vi trenger at noen har tid til å lytte og være til stede. Vi trenger å kjenne at vi er til for noe og noen utover oss selv.

Derfor blir jeg glad for at denne lappen blafret ytterst på en gren på Ønsketreet:

«Jeg ønsker et Norge som er rikt i sitt mangfold, med evne til å elske sin neste, hvor man kan få være som man er. Et land med ekte frihet!»

I det nye året håper jeg både Norge, Europa og verden kan preges av dette:

At vi som deler denne jorden erkjenner at vi først og fremst er medmennesker.

At vi klarer å samle oss om å arbeide for en sunnere verden.

At vi velger å bekjempe ondt med godt.

Og fra Ønsketreet i Slottsparken kommer det et aller siste håp:

«At alle ønskene på treet må gå i oppfyllelse».

Godt nytt år!

This article appeared in the Jan. 13, 2017, issue of The Norwegian American. To subscribe, visit SUBSCRIBE or call us at (206) 784-4617.

You may also like...